to skritt frem og ett tilbake
Sier navnet Almquist deg noe?
Det gjør det sikkert ikke. Særlig ikke når jeg legger til at det ikke er partysvensken som bor på andre siden av gangen.
Det er ikke det at denne bloggen skal bli noen litteraturblogg, iallefall ikke om romantisk realisme i Sverige på midten av attenhundretallet. Det er greit nok at bloggverden er et overfladisk og overbefolket sted, men slik kan virkelig de litt særere forumene også virke, bare en kommer nærme nok. Når det er sagt, tror jeg nok Almqust hadde vært en paparazzienesmann hadde han levd i dag. For foruten å muligens ha drept en pantelåner med arsenikk etter at pantelåneren hadde lurt ham for penger, for deretter å flykte fra kone og fødeland, dro mannen til USA og giftet seg på nytt. På den tiden var ikke skilsmisse et alternativ, så mannen ble intet mindre enn bigamist, snakker om å be om trøbbel.Før dette hadde han forsøkt å leve som "den ideele bonde" (kan Pol Pot ha hentet noe inspirasjon herfra senere mon tro?) men måte avbryte forsøket, som kan minne om realityprogrammet Farmen, fordii han holdt på å dø av sult. Det endte med at mannen flyktet fra sin nye kone til Bremen, der han døde.
Men, det er ikke det som er interessant. Det er litteraturen som er interessant, og med det mener jeg ikke at du skal lese den, for det er virkelig en langdrygelig og smertefull prosess. Men du skal vite at denne mannen skrev en bok ved navn "Det går an" (høres ut som en trimbok av Kari Jaqusson) omkring 1830 et sted, hvor han ytret at "hver kvinne skal være myndig og ha politiske rettigheter" Og dette var noen år før Camilla Collett skrev om kvinners (egentlig menneskers) rett til å gifte seg med den de elsker, og om oppdragelsen som innelåste kvinnen i skadelige konvensjoner.
Almquist var altså en av de første kvinneforkjemperne, iallefall når det kommer til politiske rettigheter. I boka heter en av hovedpersonene Sara,. På den tiden måtte alle som ville gifte seg kunne sin Bibelhistorie, og når det kom til selve ekteskapet var historien om Abraham og hans kone Sara spesielt viktig, fordi Sara erklærer sin underdanighet til Abraham i ekteskapet. Almquist tenkte seg at bokens Sara kunne være symbol for den nye kvinnerollen.
Almquist ble tatt seriøst. Veldig seriøst. Så seriøst at han mistet alle vennene sine, kom i økonomisk uføre, som igjen gjorde han til drapsmann. Det mest besnærende er allikevel at enda kjempes det for kvinners politiske rettigheter rundt omkring i verden, noe sier meg at kvinnene som har kommet etter Almquist ikke er blitt tatt like seriøst. Nei, en må nok være mann. Eller slutte å tro at feminisme handler om retten til å gå på høye hæler.





