falkenstjerna

Sier navnet Almquist deg noe?
Det gjør det sikkert ikke. Særlig ikke når jeg legger til at det ikke er partysvensken som bor på andre siden av gangen.
Det er ikke det at denne bloggen skal bli noen litteraturblogg, iallefall ikke om romantisk realisme i Sverige  på midten av attenhundretallet. Det er greit nok at bloggverden er et overfladisk og overbefolket sted, men slik kan virkelig de litt særere forumene også virke, bare en kommer nærme nok. Når det er sagt, tror jeg nok Almqust hadde vært en paparazzienesmann hadde han levd i dag. For foruten å muligens ha drept en pantelåner med arsenikk etter at pantelåneren hadde lurt ham for penger, for deretter å flykte fra kone og fødeland, dro mannen til USA og giftet seg på nytt. På den tiden var ikke skilsmisse et alternativ, så mannen ble intet mindre enn bigamist, snakker om å be om trøbbel.Før dette hadde han forsøkt å leve som "den ideele bonde" (kan Pol Pot ha hentet noe inspirasjon herfra senere mon tro?) men måte avbryte forsøket, som kan minne om realityprogrammet Farmen, fordii han holdt på å dø av sult. Det endte med at mannen flyktet fra sin nye kone til Bremen, der han døde.
Men, det er ikke det som er interessant. Det er litteraturen som er interessant, og med det mener jeg ikke at du skal lese den, for det er virkelig en langdrygelig og smertefull prosess. Men du skal vite at denne mannen skrev en bok ved navn "Det går an" (høres ut som en trimbok av Kari Jaqusson) omkring 1830 et sted, hvor han ytret at "hver kvinne skal være myndig og ha politiske rettigheter" Og dette var noen år før Camilla Collett skrev om kvinners (egentlig menneskers) rett til å gifte seg med den de elsker, og om oppdragelsen som innelåste kvinnen i skadelige konvensjoner.

Almquist var altså en av de første kvinneforkjemperne, iallefall når det kommer til politiske rettigheter.  I boka heter en av hovedpersonene Sara,. På den tiden måtte alle som ville gifte seg kunne sin Bibelhistorie, og når det kom til selve ekteskapet var historien om Abraham og hans kone Sara spesielt viktig, fordi Sara erklærer sin underdanighet til Abraham i ekteskapet. Almquist tenkte seg at bokens Sara kunne være symbol for den nye kvinnerollen.

Almquist ble tatt  seriøst. Veldig seriøst. Så seriøst at han mistet alle vennene sine, kom i økonomisk uføre, som igjen gjorde han til drapsmann. Det mest besnærende er allikevel at enda kjempes det for kvinners politiske rettigheter rundt omkring i verden, noe sier meg at kvinnene som har kommet etter Almquist ikke er blitt tatt like seriøst. Nei, en må nok være mann. Eller slutte å tro at feminisme handler om retten til å gå på høye hæler.

De påstår selv at de kun er "et fleksibelt, uformelt og uoffsielt forum hvor forskjellige synspunkter kan drøftes og felles forståelse kan fremmes" (Wikipedia).Men hvor uformelt kan de egentlig tillate seg å være i kraft av at de heter Condolezza Rice, Robert McNamara,Margaret Tatcher og Beatrix av Nederland (?) Er ikke alle disse, forutenom Beatrix av Nederland som jeg igrunnen ikk har noen særlige tanker om, mennesker som har hyllet demokratiet? Er det ikke Rice som skulle bringe den til Irak og Afghanistan? Er det ikke McNamara (hvis det er den McNamaren jeg tro) som sto midt den kalde krigen klar til å gå til krig for demokrati, er det ikke Tatcher som hylte om frihandel og statlig avreguleringer i frihetens navn? Demokrati går jævelig dårlig overens med en stor klubb av rike og mektige.Det er grunnet disse menneskene vi er velsignet med GATT, Verdensbanken og IMF, hurra for alle de sultne barna i Afrika.

I 1982 var Bilderberggruppen i Sandefjord, verdens navle. Jeg ser for meg hvordan Donald Rumsfeld titter ned på HValfangsmonumentet som i tradisjonens tro alltid blir offer for Zaloangrep hver 16.mai, hvordan David Rockefeller vandrer sin lille ettermiddagstur i Badeparken til lyden av syv fulle og to skeive.

Også er det en ting jeg lurer skikkelig på, og det er hva i all verden Olav Brundtland gjør i Bilderberggruppen? Butler?

Jeg har vært i Sandefjord så lenge at fisken atter en gang har begynt å vaske bollen sin selv, snart skal jeg ta meg sammen å hjelpe henne. Når jeg er på feriekoloni i Sandefjord er det nøyaktig som å være 18 år igjen, forutenom at jeg har ett mannlig stabilt påheng på 1.90 jeg ikke hadde dengang. Påheng i positiv betydning, positiv (jeg nekter å sette dagens middag på spill pågrunn av uheldig utsagn) Jeg snylter de fleste måltider av Heidi, og Fia og jeg gjør minst mulig sammen i hverandres selskap. Forutenom samtaler av typen under som utspiller seg over to ostesmørbrød med tomat

A: Er det fett som ligger oppå osten min?
F: Det er ostesvette
A: Ostesvette?
F: Ja, du veit når du har ost på matpakka om sommern, så svetter osten. Da er det jo logisk at den svetter i ovnen også.
A: Men hva er det den svetter?
F. Yst vel
A: Yst? Som i det den var før den ble ysta. Den går tilbake til pre - yst liksom?
F: Ja, det tror jeg.

En gang ble vi anklaget for å snakke som et Ibsen stykke. Jeg tror ikke det gjelder lenger. Og nå er det snart hverdag, og jeg lurer på om det går an å nekte å delta uten å måtte bli uføretrygdet. Lykken over å komme tilbake til skolen blir ikke akkurat større med tanke på at siden jeg joina Universitetet har jeg blitt en skoletaper. Det er sikkert nyttig innsikt når en skal bli lærer. Men jeg kunne godt vært foruten, særlig siden det kun er gjeldende på eksamensdagene. Jeg tror jeg skal slutte å forsøke å skrive underholdende på eksamensbesvarelsen, rett og slett slutte å bekjempe den regjerende kjedsommeligheten på Blindern og la meg rive med inn i de strabasisøse ambisjonenes verden. Det gjelder å innordne seg.Dessuten tror jeg at jeg er på trappene til å finne ut hva jeg egentlig vil bli etter jeg er ferdig med å bli lærer. Ikke en dag forsent.  Og jeg skal snart slutte å søke etter genier som i sin egen tid var misforståtte og utelatte.

Blogginga har stått litt stille. Jeg har nemlig begynt å lese Kristin Lavransdatter istedenfor avisa, og selv om det er nok å si om Kristin Lavransdatter, blant annet at det er selve stammoren til en rekke kvalitetsbøker som gjerne kommer i
serier med 50 bøker, med dramatiske malte forsidebilder og som heter slike ting som Michaelabøkene ovs (navn jeg nekter å tro fantes på den tida.. vi snakker om en tid da Ramborg og Arndrid hadde sin storhetstid.. lurer på når disse navnene gjør comeback) Vi snakker husmorporno, lest av forsmådde husmødre siden midten av forrige århundre i ren desperasjon etter en mann uten tøfler. Det kjipe med hele Kristin Lavransfortellinga er at jeg leste de (det er nemlig tre bøker på intet mindre enn 1265 sider) kun fordi det var neste års pensum. Men det er det ikke.

Men det ligger i familien å være såkalt "lite gjennomtenkt". Det kom tydelig frem idag da et anonymt familiemedlem dro på butikken for å gjøre innkjøp. Altså, en viktig innvending er jo at det er søndag, og at de fleste matvarebutikker er stengt på søndager, iallefall i slike utkantsstrøk som Sandefjord. En annen ting er at du skal være literanne skeptisk når du går inn i en butikk hvor det ikke er noen andre kunder. Og iallefall skal du tenke deg godt om når det står fremme pizza. Selv ikke på dette stadiet skurret det for vedkommende som både forsynte seg av pizza og plukket varer ned i kurven. Noe som viste seg å være et litt forstyrrende element i den varetellingen som faktisk foregikk.

Eplet faller sjeldent langt fra stammen

Jeg er ikke spesielt skuffet over utfallet av klimatoppmøtet i Købehavn. Ikke fordi jeg syns de gjør en jæskli bra jobb i å redde jorda. Men fordi jeg heller ikke hadde noen forventninger om et fantastisk utfall. Faktisk, så har jeg hele tiden sett på hele klimaforhandlingen som et spill for galleriet. Verdens vestlige statsledere begynte å kjenne presset, plutselig var det flere enn hasjdampende ungdom i hjemmestrikka habitt og sin mormorsk møllspiste gevanter som påpekte at det var noe underlig på gang med klimaet (noe alle hadde avvist tidligere som hallusinasjoner) Det begynte å bli press ikkesant, folk begynte å kreve at noe skjedde, det vil si, noen folk begynte å kreve at noe skjedde. Folk med kafebriller og ubrukelige grader fra ulike universiteter skrev krevde at noe skjedde ( tilleggsinformasjon: de fleste overnevnte ungdommene blir nemlig til kafebrillermennesker med ubrukelige grader, kafebrillene er obligatorisk i en rekke stillinger som følger ubrukelige grader) De skrev velformulert artikler om det, de henviste til at Afrika ( det hippeste feriestedet ) at det var tørt og enda tristere der enn i utgangspunktet. Og så fulgte flesteparten etter. Vi gjør alltid det, først kjøper vi kafebrillene så adopterer vi meningene.  Alternativet er FRP eller en - eller - annen sauebonde i Ørsta som mener at været alltid har vært ustabilt og alltid henviser til noe pre-istidstid som visstnok skal være overbevisende...... jeg mener at alle argumenter som fant sted før kvinnene fikk stemmerett er ubrukelige.  Vi velger det minste ondet ikkesant.

Og før du aner ordet av det snakker kommentatorene om at miljø er en viktig valgkampsak. De er nesten de eneste som mener det, forutenom de førstekafebebrillede og en eller annen fra Venstre, pluss han gutten i for trange bukser på Blindern (hvem av de? er et passende spørsmål) Også kan det hende en mener det rundt et kafebord eller ved lunsjen på jobben, men det kommer helt an på hvor du jobber. Men når du står der i avlukket, med gardina godt trukket for, med liten utsikt til annet enn din egen skotupp, lett bekymrende for at pappan din sin jobb eller intenst lengtende etter en stor fet bensindrevet bil, så tenker du litt på bonden i Ørsta, du tenker at det var kaldt forrige vinter og Afrika er så forbaska langt borte der du står i en svett gymsal på Økern. Så tar du den andre lappen. Den det ikke står miljø på. En lapp det som oftest viser seg at det ikke står noe som helst på. Men det finner du ut først senere. Så passer du på å brette den riktig vei, si navnet ditt tydelig også slipper du den i kassen, trasker hjemmover, kjøper med en pizza på veien og priser deg lykkelig over at teknologien har kommet så langt at du kan ta opp serier.

Uansett. Det finnes de som ikke gjør det. Som velger den lappen de sa de skulle velge. Som kjøper med seg sushi på vei hjem. Og det finnes mange nok av dem til at en rekke statsledere finner det belagelig med et klimatoppmøte, selv om de som oftest er en forsamling bestående av alle de andre lappene. Også tror jeg statsledererne sitter der, ovenfor hverandre, og det er varmt under skjorten. De tenker på gjenvalg, de tenker på ubehagelige valgkamper, de tenker på å kutte jobber, de tenker på å måtte gi penger til forskning og vannmøller istedenfor slike opplagt morsomme ting, de tenker på parlamentene sine og han masete med den grå dressen, de tenker på arbeidsplasser, de tenker på avgifter, de tenker at de er så leie av å være kjipe, de tenker på fabrikkmoguler som ikke lenger vil invitere på selskapeligheter og dyr konjakk. Også tenker de på bonden i Ørsta, jeg tror nemlig hvert eneste land har sin egen versjon av bonden i Ørsta.De tenker vel at de iallefall har prøvd, også sier det sånn som Australias statsminister Kevin Rudd har sagt " Jeg frykter at vi er på randen til å svikte alle små barn i verden" og tenker at hvis bare fabrikkmogulene og velgerne kan tenke litt på det så kanskje det blir enklere å være streng etter neste klimatoppmøte. Så spiser de ting som er gratis og tar flyene sine hjem.